Christine Sofie

Som mange sikkert har fått med seg eller har skjønt så har jeg flyttet til Hamar for å studere på høgskolen her, men all flyttingen og sånn gikk ikke helt smertefritt. I ettertid er jeg takknemlig for at jeg har lært å pushe meg selv til ting jeg ikke vil, men jeg burde absolutt ikke være nødt til å pushe meg selv til ting. 

Som jeg skrev i forrige innlegg var jeg veldig i tvil på om jeg skulle dra på Gregers eller ikke fordi jeg var så usikker på om det var noe jeg ville eller om det var noe jeg ville droppe helt. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg dro, men akkurat der og da følte jeg meg skikkelig utilpass. Da jeg kom til Gregers visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle eller hvor jeg skulle, og ikke visste jeg hvor fadderne mine var heller. I tillegg til det er jeg ikke den personen som drikker mest, så jeg satt der veldig klein og følte at alle andre drakk mens jeg bare satt og så på. Kjæresten min hadde dratt litt tidligere på dagen og jeg ville bare ligge i senga og gråte fordi jeg visste at det å bo to timer unna han ville bli jævlig.. Ja, jeg tok sorgene på forskudd... Jeg ble kjent med et par fra klassen min på Gregers og det fant jeg ut dagen etterpå at var veldig nyttig. Den samme kvelden lå jeg i senga og tenkte "hvis jeg ikke møter opp i morgen mister jeg studieplassen min også kan jeg dra hjem igjen", og det er helt sant. Allikevel sov jeg veldig godt, men med engang jeg våknet og skulle gjøre meg klar begynte jeg å gråte igjen. Hele denne høyere utdannings greia var kjempe skummel, i tillegg til at nå var jeg helt alene, ingen som passer på meg, ingen venner og ingen familie i nærheten. Det var skikkelig tungt, og jeg likte det virkelig ikke. Igjen begynte jeg å tenke at jeg bare skulle droppe å dra for å kunne dra hjem igjen. På dette tidspunktet ringte jeg både mamma og kjæresten, og de fikk meg til å innse at jeg burde dra allikevel, så jeg dro. Så nå sitter jeg fremdeles på Hamar og går fremdeles på årsstudium i musikk. 

Det var noe med det hele som fikk meg til å tvile på meg selv, det skremte livet av meg å måtte være ansvarlig for meg selv og ikke skulle være avhengig av mamma og pappa, ikke ha mine nærmeste i nærheten til en hver tid.. Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for å dra, og ikke droppe ut, ikke møte opp, men gjøre det jeg faktisk ville! 

~ Christine Sofie♥